Horten stasjon – kulturminnet som er kun et minne
ca 1920
Fotograf: Mittet
Månedens kulturminne i juni 2026 var Hortenlinjen. Ved åpningen i1881 sto det ferdig tre betjente stasjoner: Skoppum, Borre og endestasjonen Horten.
Horten stasjon var den mest imponerende av de tre. I den interessante og beskrivende artikkelen «Den gamle stasjonen i Horten», av Asbjørn N. Jacobsen i Borreminne fra 1994, beskrives den som en slottslignende bygning. Mange av dem som vokste opp i Horten og omegn husker den sikkert, selv om den opprinnelige stasjonsbygningen ble endret flere ganger før den ble revet i 1973.
Arkitekten bak stasjonen var Balthazar Conrad Lange (1854–1937), norsk arkitekt som tegnet mange stasjonsbygninger for statsbanene.
Fra 1878 og frem til 1881 var han arkitekt ved statsbanenes anleggskontor. Han var blant annet ansvarlig for stasjonsbygninger i Østfold og Vestfold, og i Trøndelag tegnet han Trondheim stasjon. Mange av stasjonene ble bygget av tegl, mens når det gjaldt stasjoner av tre, bygget han videre på tidligere typetegninger for jernbanestasjoner. Karakteristisk for mange er den på denne tiden populære dragestilen, så også Horten stasjonsbygning.
Det karakteristiske ved dragestilen er, i følge Wikipedia:
«...Dragestilen er en arkitektonisk stil som oppstod i Norge på slutten av 1800-tallet og var særlig utbredt i perioden 1880–1910.
Dragestilen er en norsk variant av sveitserstilen, den bygger på mange av sveitserstilens elementer men henter i tillegg inspirasjon fra stavkirkene, funn fra vikingtiden og fra av loftene med middelaldersk opphav.
Den har røtter i nasjonalromantikken og J. C. Dahls arbeid for å bevare stavkirkene. På denne tiden ble også Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet gravet ut. Dragestilen kan sees som et naturlig sluttpunkt i 1800-tallets tilbakeskuende stilutvikling. ...»
Stasjonsbygningen var innholdsrik. Som det fremgår i nevnte artikkel «Den gamle stasjonen i Horten», av Asbjørn N. Jacobsen i Borreminne fra 1994:
«... I første etasje var det godskontor, ilgodskontor, billettekspedisjon og eget kontor for stasjonsmesteren. Dessuten var det to tollkontorer, som hadde egen inngang. En stor vestibyle, som ble brukt som venterom for 3. klasse, et venterom for 2. klasse, og et eget venterom for damer. Etasjen inneholdt også en forgang med trapp opp til annen etasje. Der var det følgende rom: Leilighet for stasjonsmesteren. leiligheten hadde fem rom, kjøkken og eget pikerom. Stasjonen hadde også egen restaurant, og driften av denne var stort sett utleid til stasjonsmesterens frue. ...»
Statsbanene var en stor arbeidsgiver, og hver stasjon hadde mange ansatte. For å gi et bilde av aktiviteten tar vi med nok et utdrag fra artikkelen i Borreminne:
«... Personalantallet på Horten stasjon har i alle år variert endel, men i eldre tid var det følgende stillinger som skulle fylles: Stasjonsmester, kontorist (fullmektig), tre telegrafister, stasjonsformann, sporskifter, fire stasjonsbetjenter, to bud, trafikkelev og tre vaskekoner. Med to banearbeidere i tillegg, beskjeftiget stasjonen i alt 19 personer. Stasjonen hadde elektrisk lys og innlagt vann, en bekvemmelighet som langtfra var vanlig i 1926....»
I tillegg huset stasjonen også i flere år et tannlegekontor.
Selv om stasjonen i Horten var moderne og bekvemmelig etter tidens standard, er nedenstående beskrivelse og tegning (fra Borreminne 1994) ganske fornøyelig, sett med dagens øyne:
«...Arbeidsdagen startet tidlig på Horten stasjon. Allerede klokken 05.30 våknet stasjonen til liv. I lokstallen hadde det imidlertid var aktivitet hele natten. Alt av messing og kobber på lokomotivene ble pusset så det skinte som gull når det kom frem i sollyset. Når lokføreren kom på arbeide, skulle han kunne ta i håndtak og regulatorer uten å bli møkkete på fingrene! Når pusseren var ferdig, kunne han tørne inn og sove, men da var allerede lokpersonalet på plass. En stasjonsbetjent kom gående med en koksboks som han hadde fylt med ved og koks, og så gikk han over til stasjonen for å få liv i de gamle rundbrennerne. Det skulle jo være varmt før de andre inntok sine arbeidsplasser, og før de første reisende kom til dagens første "Phu drit"....»
Å reise med tog var svært populært frem til 1960-tallet, og på det meste var det 10 tog mellom Horten og Skoppum pr. dag.
Stasjonen ble utover på 1900-tallet stadig endret, og mistet noe av den opprinnelige stilen. Dette kan vi delvis se på bildet nedenfor som er fra 1950-tallet, hentet fra hjemmesiden til Lokalhistorisk senter:
Lokalhistorisk senter beskriver videre:
Fra Jernbanegaten var det to innganger. Det var imidlertid mer vanlig å bruke inngangen fra perrongsiden. Da kom en rett inn i venteværelset, billettluken var til høyre, og til venstre var døren inn til kafeen. På nordsiden av stasjonsbygningen var det et lite hus for toaletter, og på sydsiden lå godshuset, lokomotivstall og andre tekniske innretninger.
Da persontrafikken ble lagt ned i 1967, forsvant behovet for en stor stasjonsbygning. Bygningen ble revet i 1973.
Godstrafikken fortsatte til 2002, men denne hadde egen godsterminal, for øvrig en bygning som står den dag i dag. Men vakker, som den gamle stasjonen var, er den ikke.
(Kilder:
Borreminne 1994 – borre-historielag.no; Norsk Jernbaneklubbs hjemmesider - njk.no; wikipedia.no; Lokalhistorisk senter – lhs.horten.kommune.no)
Tekst: Svein Alstad