Bildegalleri

Historien om Bruserød gård.

Rusletur i Åsgårdstrand med Borre- og Aasgaardstrand historielag

Borre Historielag har laget to turstier i Åsgårdstrand, tur 5 Åsgårdstrand Nord og tur 9 Åsgårdstrand syd.

Etter en invitasjon fra Borre historielag, ble det enighet om en felles tur for medlemmer i Borre og Aasgaardstrand historielag, i Åsgårdstrand tirsdag 5 september kl.1700.

Vi møttes nede på brygga foran hotellet på en regnværstruet ettermiddag. Audun Karlsen fra Borre historielag stilte med profesjonelt megafon utstyr, slik at alle under turen skulle kunne få med seg alle detaljer.

Tilsammen var vi mellom 20 og 25 historieinteresserte som i utgangspunktet var planlagt guidet av Rune Henningsen og Henning Lysell. Men ganske snart meldte flere av deltakerne seg på med egen spisskompetanse om bygninger, personer, årstall og gjenglemte stier og veier. 

En stor takk til de ekstra guidene: Adelita Haukelidsæter, Reidar Jørgensen, Ivar Aasen, Nils Jørgen Roberg, Carl Henrik Aasen.

På brygga ble hotellet, Kiøsterudgården og havneanlegget beskrevet.  Den originale bryggen der Munch malte ”Pikene på Broen”, var en en pålebrygge satt opp i 1894 og revet 10 år senere. Den ble erstattet med den steinbryggen vi har i dag. Flere av turgåerne hadde også reist med de såkalte  ”Pappabåtene”. Ikke dårlig når en tenker på at siste skipsanløp var for ca. 60 år siden.

Turen gikk deretter fra hotellet, langs bryggene, forbi seilerhuset og frem til Munch parken. Foran Edvard Munchs hus, som han kjøpte i 1898, fikk turdeltakerne noen fakta om stedet og en dose E.Munch historier, og hvor Andelita avsluttet med en sang, med tekst av maleren selv.

Deretter gikk gruppen sydover i E.Munchs gate, hvor det ble hyppige stopp med fortellinger om vannposter, EM motiver og livet i gata opp gjennom tidene. Her hadde det også tidligere bodd kjente folk som faren til den første James Bond, og blant annet Rolf Wesenlund. Historielagets prototype på et informasjonsskilt over historiske bygninger eller steder, er satt opp på husveggen til E.Munchs gt.9. Her har vår grafisk designer av Broen, Bjørn Roggenbihl, laget et info skilt, med QR-kode, om E.Munch sitt maleri ”Klæstørk”, som ble malt på dette stedet. Første året hadde mer enn 3000 klikket seg innpå.

Vi tok så til venstre ned Buggegata, frem til Havnegata. Her ble det omvisning i Havnegata 4, Grevens grunn nr.9, som har vært i Åsgårdstrand Sjømannsforenings eie siden 1960.

Dette staselige huset er bygget ca.1740, og har en lang og spennende historie, blant annet som vertshus, kro, pensjonat, høkervirksomhet og brennevinsutsalg. Åsgårdstrand kommune eide eiendommen fra 1920 til 1960, hvor bygningen utførte alle komunens tjenester.

Turen videre gikk opp Havnegata til Torvet. Her måtte vi ha tre stopp for å få med alle bygninger, butikker, brannstasjon og sprøytehus, skole, meieri m.m. som alle lå rundt eller i umiddelbar nærhet av torvet. Historien om når Åsgårdstrands ”brannstasjon” sprøytehuset brant ned tidlig mandag morgen 3 oktober 1949, utløste lett humring. Deltakerene ble også anvist stedet hvor det påstås at slagsmålet mellom Von Ditten og Munch fant sted. Von Ditten var en kjent landskapsmaler som kom i klammeri med Munch om blant annet noen trær han skulle ha kuttet ned. 

I krysset i Kirkeveien fikk forsamlingen historien om kirken og den nye skolen som ble innviet i 1956, som dengang lå i Sem kommune.  Dette førte til at elever som bodde like ved skolen måtte gå 3 km til Rom skole, som lå i Sem.

På dette tidspunktet innså vi at tidskjemaet på ca.2 timer ville sprekke kraftig, så fra Kirkeveien gikk vi derfor retteste vei mot rådhuset, via Thaulows plass, Smalgangen og ned Smetten til rådhuset. Rune tok for seg nærområdet, med badehotellene, badet, stranda m.m., mens undertegnede måtte løpe hjem for å hente glemte nøkler til rådhuset. Og her i andre etage i bystyresalen, som ble innviet i 1947, ble turen avsluttet med omvisning og orientering. Henning Lysell takket alle turdeltagerene for deltagelse og Borre historielag for det flotte initiativet. Han lovet at dette ikke var siste gangen Aasgaardstrand og omegn historielags skulle arrangere historiske turer i badebyen. Audun Karlsen fra Borre historielag overrakte deretter historielget et par flasker som takk for et fint opplegg og en spennende tur.

Takk for turen alle sammen.

Hilsen Aasgaardstrand og omegn historielag

Henning R. Lysell

___________________________________________________________________________________________________________

Borre Historielags møte 21. juni på Bruserød

Møteleder, Trond Schmidt, kunne ønske en tallrik forsamling velkommen til årets siste møte før sommeren.

Tema for dette møtet var først den reviderte utgaven av «Norske gardsbruk» (1941-69), et arbeid som ble startet i begynnelsen av 90-tallet og ennå ikke  avsluttet.

Foredragsholderen, Lars Jørgen Ormestad , presenterte innledningsvis sitt forlag, Granum,  et lite forlag med kun 2 ansatte og med tilhold i Vikersund. Så langt er Oppland og Buskerud sluttført, og det arbeides nå med Vestfold.  I den nye utgaven blir langt flere gårder og «tun», dvs. gårder uten jord (som f.eks. Bruserød) beskrevet. Den gamle bygdeboken for Borre fra 1954 har flere hull som må fylles . For å få det til, er forlaget avhengig av lokale hjelpere som har inngående kjennskap til gårdene. Nytt i denne boken er også fargefotografier og kryssreferanser til andre gårder eller andre bygder. Forlaget jobber derfor med flere bygder parallelt.

Av kilder nevnte Ormestad kirkebøker; folketellinger; panteregistre og pantebøker; dødsfallsprotokoller og dødsannonser. I alt skal over 5000 gårder og «tun» i Vestfold få sin omtale; så langt er, ifølge foredragsholderen, noe over halvparten beskrevet. Borre står ikke umiddelbart for tur, og møteleder ga uttrykk for et ønske om at vi ikke måtte vente for lenge på boken, hvorpå Ormestad ble blomstertakket for en orientering som helt klart interesserer alle Borresogninger .

I skolestuen.

Etter Ormestads foredrag gikk turen over til skolestuen i hovedhuset.

For en lydhør forsamling redegjorde Kari Aasen , pensjonert lærer fra Falkensten skole, for det arbeidet hun og medstudenter ved Eik lærerskole hadde gjort i begynnelsen  av 1980-tallet for å samle og registrere skolemateriell fra en svunnen tid.

De kunne her bygge videre på det innsamlingsarbeidet som lærere hadde stått for på 60-tallet. Skolerelaterte gjenstander var da blitt hensatt i tilfluktsrommet på Borre ungdomsskole, men siden da hadde lite skjedd. Historielagets kjøp av Bruserød gård i 1981 ga mulighet for å innrede et rom i husets 2.et., og etter hvert tok et skolemuseum form.

Arbeidet med registrering av gjenstander, og spesielt med navning av gamle skolebilder, ble mer omfattende og tidkrevende enn forutsett. Noen bilder var fra før 1900, og følgelig var det vanskelig å finne frem til personer som kunne identifisere barna. Det løste seg likevel, mye takket være liten utflytting fra bygden slik at slektninger kunne bistå med opplysninger.

Mange kunne nikke gjenkjennende til ulike gjenstander og trykksaker skolestuen rommer: her finner man f.eks. Nordahl Rolfsens lesebok med litterære smakebiter fra  klassikerne – utvilsomt mye tungt fordøyelig stoff for barna , men for de flinke elevene  en døråpner for litteraturen, og der er lærerprotokoller hvor elevenes flid og fremgang er behørig notert med sirlig håndskrift. Protokollen gir også interessante opplysninger om hverdagslivet for mange barn. Læreren fører f.eks. et sted til protokolls at årsaken til at eleven den dagen ikke møtte, skyldes at hun ikke hadde sko, eller at hun trengtes på gården for potetopptak ettersom været hadde vært så dårlig i høstferien så foreldrene måtte ha barnets hjelp nok en dag. Så kan man beundre kateteret fra gamle Lysheim skole, utsmykket av Bergstrøm, Harald Kihles læremester,og med påskriften «Kunnskap er makt»; et psalmodikon («salmedunk» på folkemunne) som ble brukt under salmesang; en vaskestol fra Lysheim skole til bruk i en tid hvor skolen ikke hadde innlagt vann, og ikke minst de mange plansjene som ble anvendt for å anskueliggjøre undervisningen. Kari Aasen undret på om ikke dette datidens hjelpemiddel i større grad evnet å tiltrekke seg barnas oppmerksomhet enn de mange digitale duppeditter som vår tid er velsignet med og som vel ofte fører til at vi «drukner» i en flom av informasjon.

Kari ble takket av møteleder med blomster for et morsomt og informativt foredrag .

Kveldens overraskelse sto Marit Lundstad for da hun overrakte et stort bilde av sin mormor, Ragnhild Nøklegård, lærerinne ved Fagerheim skole 1946-62, et bilde som blir et kjærkomment tilskudd til samlingen.

Fra Terje Qval Wold mottok historielaget Borre bygdebok.

Så ble kvelden avrundet med kaffe og wienerbrød i «finstuen», hvorpå Trond avsluttet og ønsket alle god sommer.

Neste møte: Torsdag 17. august, Bruserød.

«Bruserøddagen» med musikalsk underholdning. Overrekkelse av lokalhistorisk boksamling v/ Hans-Christian Oset. Wigdis Solberg tolker» Lille Grethe» i ord og toner.

Ref. ak

Borre Historielags  årlige vårtur hadde denne gang, lørdag 10. juni, Fritzøeparken i Larvik som første mål .

I det nydelige forsommerværet kom den 1700 mål store eiendommen virkelig til sin rett.  Synet av det velpleide og frodige kulturlandskapet hvor rhododendronen sto i full blomst, et rikt utvalg av bartrær og løvtrær, med innslag av gran, furu og mer eksotiske arter som slangegran og hickory, samt  karpedam og skulpturer, ledet tanken  til kjente engelske slottsanlegg. Så var da også den første eier av Fritzøehus, Fredrik Wilhelm Treschow, av dansk embetsadel, og det hører med til historien at Fritzøe fra 1671 inngikk som en viktig del av Laurvigen Grevskab som Christian V ga til sin halvbror, Ulrik Fredrik Gyldenløve, som i egenskap av stattholder kom til å spille en viktig rolle i Norge.

Høyt beliggende med storslått utsikt over Larviksfjorden troner Fritzøehus, et veritabelt slott i italiensk nyrenessansestil som Michael Treschow lot oppføre i 1865, og som nå huser sjette generasjon Treschow. Midler til å reise dette monumentale bygget hentet daværende eier fra Fritzøe jernverk som var landets største industri  til det ble nedlagt i 1868. Jernverket  brukte trekull og kunne hente tømmer fra 650 000 mål skog, men kunne ikke konkurrere med britisk steinkull. Så ble det i stedet å satse på skogen, og her har vel Fritzøe alltid vist sin styrke i raskt å omstille seg. Fremdeles er skogproduksjon viktig, men bedriften har også andre bein å stå på. Det må f.eks. nevnes at Fritzøe medvirker til produksjon av larvikitt og har betydelig virksomhet innen eiendomsutvikling bl.a.

Historielaget hadde som gruppe fått tillatelse til å komme inn i parken, og vi var heldige som hadde fått tidligere skogmester hos Fritzøe, Finn Kamfjord, til å  lede an på turen. Underveis kunne vi observere  en flokk dåhjort som deler beiteområdene med muflon, en innført vill sauerase, stamfar til vår tamsau. Beitingen er viktig for at vegetasjonen skal holdes nede, og parken er derfor inngjerdet, hvilket enkelte larviksborgere ser på med en viss ergrelse. Dynastier som den treschowske er jo det nærmeste vi kan komme en adel her til lands-  og sansen for adelige privilegier er ikke meget stor hos oss.

Ved hovedporten tok vi farvel med vår omviser. Trond Schmidt overrakte en skål i ask, tilvirket av en lokal treskjærer og et eksemplar av lagets årsskrift.

På vei ut  kastet vi et blikk på den forseggjorte smijernsporten, utvilsomt et produkt fra jernverkstiden. Den bærer huset Treschows devise:

«Pie, candide , constanter», hvilket kan oversettes med: «Fromhet, renhet, standhaftighet.» I det minste hva gjelder standhaftighet og utholdenhet, har Fritzøeeierne til fulle levd opp til mottoet.

Hedrum bygdetun.

En kort biltur opp Lågendalen brakte oss så til Hedrum bygdetun i Kvelde. Etterat vi var blitt servert velsmakende lapskaus, etterfulgt av  etterlengtet kaffe og vafler, tilberedt på huset, kunne vår omviser, Tor Bjørvik, ønske oss velkommen. Det lokale historielaget kjøpte i 1984 gården Vestbymoen, og enorm dugnadsinnsats har ført til et bent frem imponerende resultat. Våningshuset fra slutten av 1800-tallet er pietetsfullt restaurert og ført tilbake til original stand. Her er det gamle landhandleriet gjenoppstått; husgeråd av alle slag har funnet sin naturlige plass, samt håndverktøy, gjerne laget på gården. I smia anskueliggjøres smedens gjøremål, for øvrig arrangerer historielaget kurs i knivsmiing og lignende.

Et lite hjemmefrontmuseum gir innblikk i dagligliv og motstandsarbeid under krigen, en skolestue er innredet av lignende type som vi kjenner fra egen kommune, og vår andre omviser, Finn Borgen, viste frem en hestevandring , en sinnrik innretning som kunne drive et treskeverk eller en kvern, f.eks.

Bygdetunet ga inntrykk av å være velordnet og meget informativt. Dugnadsviljen er fortsatt absolutt til stede; Bjørvik kunne fortelle at det deltar over 200 personer på frivillig basis i arbeidet på tunet.

Utstrakt kurs- og møtevirksomhet  og sosiale arrangementer plasserer Hedrum bygdetun som et kultursenter i bygden. Så kan også historielaget skilte med hele 650 medlemmer!

Stor takk fra 34 turdeltagere til arrangør Trond Schmidt for en særdeles vellykket tur!

Neste møte: Onsdag 21. juni på Bruserød.

Kari Aasen forteller om skolestua, Lars Jørgen Ormestad om «Norske gårdsbruk» med hovedvekt på Borre.

Ref. ak

Pilegrimsvandringer i Borre Historielag

Borre Historielag ønsker i sitt møte tirsdag 30. mai å sette fokus på pilegrimstradisjonen som har utviklet seg i Norge de siste 25 årene.

Derfor har laget invitert religionshistoriker, forfatter og leder av Pilegrimsfellesskapet St Jacob, Eivind Luthen, til møtet i Løvøykapellet.

Hans bok: « I pilegrimenes fotspor» kom i 1992 .

Den hentet fram glemte tradisjoner fra katolsk tid i Norge samtidig som den ivaretok de norske grunntankene om turliv som Den Norske Turistforening representerer.

Boka inspirerte myndighetene til å starte merkingen av de gamle pilegrimsrutene fra Østlandet fram til St Olavs by, Nidaros.

Oppblomstringen av Stiklestadspelet  bidro i stor grad til å øke interessen.

I 2015 ønsket regjeringen å samle all pilegrimsinnsats i et departement – for å få fart i organisering og tilrettelegging . « Gi oppgaven til Den norske Turistforening», sa Luthen.

Han hadde i mange år tatt initiativ for å få fortgang i arbeidet.  Mange steder fikk han kritikk for å oppmuntre til lettvinte løsninger.

Pilegrimsfellesskapet  St Jacob utviklet nordmenns interesse for å slutte seg til pilegrimsbevegelsen sørover - i  første rekke mot Santiago de Compostela  i Spania.  Med det ble ruten gjennom Vestfold  et bindeledd til Europa, men også viktig for trafikken fra Oslo og nordover – med kirke- og klosterruiner i Tønsberg, Borre kirke og Løvøy kapell som sentrale pilegrimsmål.

Det er Vestfold fylkeskommune som står for merkingen av pilegrimsleden fra Drammen til Larvik.

Kommunene har ansvar innenfor sitt område. Hvor langt man har kommet på den jobben, har Ole Jan Aasen samlet inn opplysninger om.

Vi tror Løvøykapellet kan bli et interessant møtested tirsdag.