Hortenlinjen
(Skinnerester fra forlengelsen fra Horten stasjon til Dypvannskaia)Foto: S. Alstad
I dag er det kun noen få rester av den en gang så populære jernbanestrekningen Hortenlinjen. Av bygninger finner vi stasjonsbygningene i Skoppum og Borre, samt godshuset i Horten. Ellers finnes noen få forhøyninger her og der ved de tidligere stasjonene og noen skinnerester av forlengelsen fra Horten stasjon til Dypvannskaia, som vises på bildet ovenfor.
Hortenlinjen hadde sin bakgrunn i behovet for bedre transportmidler i Norge i siste halvdel av 1800-tallet.
I 1870-årene opplevde vi gode konjunkturer og det ble arbeidet aktivt for å utvikle bedre kommunikasjonsmidler på land. Kysten hadde sin velfungerende skipstrafikk, mens innlandet manglet de effektive transportmidlene. Her ble jernbanen sett som en glimrende mulighet til å binde byer, bygder og landsdeler sammen.
Når det skulle planlegges jernbane fra Drammen til Skien, kom naturligvis diskusjonen om trasevalg – om den skulle gå innom alle kystbyene eller om det var viktigst å betjene de rike jordbruksbygdene i innlandet.
Løsningen ble en mellomting.
(Kart over banen med stoppesteder etter 1940) Kartutsnitt fra skinnelangs.no
Vedtaket i 1875, der Jarlsberg-/Vestfoldbanen ble vedtatt, bestemte at Horten ikke ble del av hovedbanenettet, men ble forbundet med det via et sidespor på 7 km. Langs sporet var det totalt 7 stasjoner/stoppesteder (Skoppum stasjon iberegnet), etter hvert med godstogforlengelse til Dypvannskaia.
De ulike stasjoner/stoppesteder var:
Skoppum stasjon
Vestre Sande stoppested
Borre stasjon
Langgrunn stoppested
Rørestrand stoppested (kun i noen år)
Steinsnes stoppested
Horten stasjon
Godsutvidelse Horten havnespor (Dypvannskaia)
Senhøsten 1881ble banen høytidelig åpnet av Kong Oscar II.
Banen ble bygd som smalsporet, trafikkert med damplokomotiv de første 40 årene.
Den ble raskt svært populær
Passasjertrafikken fikk i starten 8 tog pr dag for å dekke behovet, men økte til så mange som 24 avganger pr dag på 1920-tallet.
(Smalsporet damplok. på Horten st. Foto: Lokalhistorisk Senters Arkiv
Hovedstasjonen i Horten fikk en staselig stasjonbygning, med egen stasjonsmester.
(Bildeutsnitt fra Horten stasjon med stasjonsbygning og godsbygning) Foto: Widerøes flyveselskap
Hortenlinjen var en viktig bane for den tyske okkupasjonsmakten 1940 – 1945, særlig godstrafikken på grunn av områdets militære betydning.
Smalsporet bane hadde flere ulemper, og etter krigen ble den ombygd til normalsporet i 1949, og etter hvert elektrifisert i 1957.
Men på 1950- og 1960-tallet begynte folks transportvaner å endre seg. Bussen overtok som rutegående, og ikke minst privatbilenes frislipp førte til at toget mistet noe av den betydningen det hadde hatt i den foregående tidsperioden.
I Borreminne for 2001, i artikkelen «Hortenslinjen – en seiglivet blindtarm», skrevet av Sindre Aanonsen, sier jernbaneveteranen Reidar Johansen blant annet om passasjertrafikken: «... Jeg husker jo at det kunne være 30-40 meter kø foran billettlukene på lørdager. Men når det ble satt opp busser med avgang 5 minutter før toget, så sa det seg jo selv hvordan dette kom til å gå. ...»
Passasjertrafikken ble lagt ned i 1967, mens godstrafikken fortsatte, i noe begrenset mengde til 2002 – da var det slutt for denne også. Godstrafikk foregikk mer og mer på et bedre utbygd veinett.
Linjen ble offisielt nedlagt i 2007, og banegrunnen ble ombygd til gang- og sykkelvei, Denne sto ferdig i 2017.
(Godsbygningen er det som står igjen av Horten stasjon) Foto: S. Alstad
(Kilder:
Borreminne 2001; skinnelangs.no; Norsk Jernbaneklubbs hjemmesider - njk.no; Store Norske leksikon; wikipedia.no - Hortenlinjen; fotoartikkel i Gjengangeren)
Artikkelen er forfattet av Svein Alstad.