Referat fra medlemsmøte i Borre Historielag, på Bruserød 24. september 2025.

Historielagets leder, Trond Schmidt, ønsket velkommen og presenterte dagsordenen for omkring 45 fremmøtte, nye og gamle medlemmer. Undertegnede innledet med et tidsbilde i forhold til den politiske situasjonen i Norge og Europa, og presenterte foredragsholderne.

Audun Karlsen innledet foredraget sitt med å fortelle om sin deltakelse på landsstevnet i Stavanger, der han representerte Vestfolds historielag. Beskrivelse av innholdet fra dette møtet kan leses i Lokalhistorisk magasin og i Heimen.

Hovedtema for arrangementet var feiringen av 200-årsjubileet for den første organiserte utvandringen startet med at skipet Restauration forlot Stavanger med 52 mennesker om bord, mannskap inkludert. Underveis kom skipet ut av kurs og hadde et uplanlagt opphold ved Madeira, men etter 10 uker ankom det endelig New York. Da var de blitt 53 personer, fortalte Audun. Disse første emigrantene var for det meste kvekere og haugianere som søkte frihet for sin religiøse praksis.

Emigrasjonen fra Norge fulgte tre faser og antallet emigranter gikk i bølger fram mot første verdenskrig. Først reiste familier, dernest ble mange lokket av en både raskere og tryggere overfart etter at dampskipet ble vanlig mot midten av 1800-tallet. I siste fase ble amerikareisen nærmest en sesongemigrasjon der folk reiste fram og tilbake flere ganger. I 1884 og 1905 var toppår for emigrasjonen, og av de mellom 800 000 og 900 000 som reiste, kom ca. 200 000 tilbake. Selve overfarten var kun første utfordring. Ikke alle lyktes med å finne seg arbeid eller skaffe seg land nok til å etablere et liv.  Av norskamerikanere i dag har ca. 5 mill. norske aner.

Hvor i landet kom emigrantene fra? Tyngdepunktet lå på Sør-Vestlandet. Deretter fulgte Hordaland, Telemark, Sogn, Gudbrandsdalen og Finnmark. De fleste reiste til Amerika (USA fra 1776), men mange dro etter hvert til andre land, særlig Canada og Australia. Utreisene ble en slags «årelating» av landet, hevdet Audun. En stor andel av arbeidsføre menn og kvinner forlot landet. Likevel vokste folketallet i Norge langsomt fram mot 1920, og antall gårdsenheter økte også litt. I Amerika fant husmenn og folk fra mange yrker muligheten til å drive eget jordbruk.

Hvordan fikk folk kjennskap til utreisemulighetene? Amerikabrev fra utvandrede slektninger, reklame i lokalavisene, små håndbøker der alt om overfarten, ankomstreglement og regler for etablering i det nye landet, var utførlig skildret, ble hyppig distribuert. Til og med talehilsener på voksrull, ble brukt.  Det er verdt å merke seg at i løpet av denne perioden utvandret ca. 50 millioner mennesker fra hele Europa, avsluttet Audun.

Forskningen viser at svært mange nordmenn har aner i Amerika, innledet Brit Stuksrud i sitt foredrag. I forhold til folketallet er Norge og Irland de landene der flest utvandret. Mange har tatt vare på amerikabrevene som ofte skryter av forholdene i det nye hjemlandet. Men ofte var realitetene svært ulike det glansbildet som det ble skrevet hjem om i brevene. De som ikke lyktes, ble sett på som tapere når de vendte hjem.

Gjengangeren er en god kilde til kunnskap om forholdene i Horten og omegn på denne tiden. I siste del av 1800-tallet innvandret mange svensker til kommunen. De fikk jobb på Verftet fordi de var mer nøysomme enn nordmennene. Konkurransen skjøv derfor nordmenn ut av jobben, og mange av disse søkte lykken på den andre siden av «dammen». Kanskje ble de lokket av agenter for transportørene. De kunne tilby både overfart og emigranthotell mot forhåndsbetaling. Andre fant arbeid i transatlantisk transport, som leger, tolker og stuerter om bord på fartøyene.

Emigranten var et lite tidsskrift som ga opplysninger om alt man skulle behøve for reisen og for å møte med sitt nye hjemland. I tillegg leste folk i Horten reiseannonser i Hortens Blad, (eks.1895): Overfarten kunne koste kr. 50 pr billett! Da måtte de reisende ha pakket med seg alt de behøvde av mat og utstyr, og ta til takke med køye på deling. Lokalavisene ble nærmest pådrivere for emigrasjonen. Sjøfolk tjente svært godt med ansettelse i USA. Unge av begge kjønn som dro, var ofte i 20-25 årene, og lite bandt dem til et etablert liv i Norge. Gifte menn dro ofte i forkant for å finne livsgrunnlag for familien, og så fulgte kone og barn et par år senere. De fleste yrkesgrupper var representert, men ikke bønder. Til og med ganske små barn, kunne bli sendt alene over. I ett av Brits eksempler var barna bare 5 og 10 år gamle. Kunne fattigvesenet være avsender?  

Brit leste fra skildringer og personlige brev fra folk som utvandret. Av disse forstår vi at reisen og nyetableringen var hjerteskjærende vanskelig for mange. Både sosialt, økonomisk og kulturelt sto utfordringene i kø.

 I Horten var konjunkturene for verftsindustrien avgjørende for hvor mange som dro. I 1878 ble hele 478 menn oppsagt på Verftet, av disse var mange familiefedre med lang ansiennitet. På passasjerlistene står navn og dato for utreisen anført. Mange enslige kvinner og sjømenn, ofte med familier, utvandret rundt 1887-1888, som var et toppår for utreiser herfra. Dernest tok utvandringen fra vårt distrikt seg opp igjen mot begynnelsen av 1900-tallet.

Den tekniske skolen i Horten ble etablert i 1855 og var den første skolen for tekniske fag i Norge. Mange teknikere utvandret, ettersom mulighetene i USA var gode. Industrialiseringen skjøt imidlertid fart i Norge, og hjemvendte teknikere kunne få forholdsvis godt betalte jobber i gamlelandet også.

En av hovedgrunnene til utvandring fra vårt distrikt, var arbeidsmangel her og bedre fortjeneste i USA. Dette dro nesten 2000 menn, kvinner og barn fra Horten og Borre mot utvandring til Nord-Amerika.

Brit Stuksrud anbefalte til slutt alle med en sterk interesse for utvandringen fra vårt distrikt, til å lese Rolf Magne Fredheims avhandling: Emigrasjonen fra Horten og omland 1867-1914. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, høsten 1989.

Flere ønsket å stille spørsmål til foredragsholderne i etterkant og det ble en fin samtale ut av dette.Kvelden ble avsluttet med vafler og kaffe, og utlodning i de koselige stuene i hovedbygningen.

Neste medlemsmøte finner sted 28. oktober på Apenesgården der Jan Ingar Hansen viser rundt i Harald Kihle-samlingen.

Referent: Gyda Anna Bergby – sekretær     

Foto: Eli Kari Høihilder – leder for arrangementskomitéen